Poledance-kronikk i Klassekampen

Denne kronikken er publisert  Klassekampen lørdag 28. februar. Her kan du lese mer om tanker rundt hva poledance i feministisk perspektiv handler om for initiativtagerne:

FEMINISME DET SVINGER AV

Vi registrer at Kvinnefronten misliker vårt bidrag til årets Ladyfest. Kvinnegruppa Ottar og radiOrakel misliker det så mye at de har trukket seg fra festivalen og oppfordret til boikott. Det er trist at noen tar standpunkt og kjører denne debatten i media, uten kunnskaper om hva pole dance er, eller hvem vi er.

Sometimes Pole Studio er Norges første studio med pole dance som treningsform. Våre kursdeltagere har til nå vært alle slags kvinner mellom 16 og 60 år. For oss er pole dance en del av et feministisk prosjekt om å eie sin egen kropp på egne premisser. Det dreier seg om den gleden, mestringsfølelsen og frigjøringen vi gjenkjenner hos våre studenter. Navnet Sometimes henspiller på de mange rollene vi fyller; mesteparten av tiden noe annet, noen ganger bare deg selv og fokus på å mestre noe nytt. Vi opplever at våre kursdeltakere oppnår økt selvtillit, utforsker ukjente sider av seg selv og nyter følelsen av å være et sensuelt individ. Dette anser vi som et positivt, solidarisk og humant bidrag til en feministisk samfunnsutvikling.

Pole dance er i prinsippet en trening- og kunstform med utgangspunkt i en 900 år gammel yogatradisjon. Det handler ikke om å ta av seg klær eller på andre måter å fremstå som sexobjekt. Koreografer og dansere med ulike bakgrunner benytter seg av stang som scenisk element, og hvilket uttrykk denne koreografien tar; eksplosivt, sensuelt, innadvendt eller skjørt, er helt åpent. Dette er imidlertid ikke poenget i denne debatten.

Poenget er at en feministisk agenda burde være dynamisk og fordomsfri. Vi har stor respekt for forutgående kvinnekamp, men mener det er nødvendig for feminismens stadige aktualitet, at den tør å forholde seg til alle velvillige bidrag med åpenhet. Det er fatalt om et fåtall personer skal få legge føringer for hva feminisme kan bety. Ikke minst i en tid da mange ikke vil ta i begrepet med ildtang.

Den type pole dance man markerer avstand til oppsto på 70-tallets strippeklubber, og en diskusjon kan ikke fjerne seg helt fra spørsmålet om seksualitet. Det er riktig at mange ønsker å lære “pole” fordi det fremstår som litt “tabu”, og fordi de ønsker å føle seg sexy. Det er nettopp her den interessante debatten melder seg – en diskusjon som fortjener å bli tatt på alvor, slik disse kvinnene fortjener å bli tatt på alvor.

Vi ønsker en samtale om pole dance i et feministisk perspektiv, og vil gjerne spørre: Er det per definisjon nedverdigende å noen ganger ta rollen som et seksuelt attraktiv objekt, eller kan det være en viktig form for selvrepresentasjon, uansett kjønn? Burde man ta avstand fra “postfeministisk” feiring av frihet dersom denne underbygger stereotyper, eller er friheten et viktigere mål enn likheten?

Dette er samme type spørsmål som oppstår når kvinner velger å være hjemme med barn, eller å bruke slør. Vi forstår at mange feminister møter slike problemstillinger med ambivalens. Man kan mene at det er en undertrykkende kultur som har definert “sexy”, og man kan mene at det er skadelig for overordnede mål å imøtekomme kvinners vilje til å mestre “sexy”. Vårt syn blir allikevel at individuelle kvinners behov for å føle styrke, trygghet, sensualitet og frihet i egen kropp, er i tråd med et større mål. Vi mener det er en forutsetning for en frigjøringsagenda å frigjøre seg også fra forestillinger om hva som er akseptabel “feministisk” atferd. Vi mener at pole dance er en måte å ha det morsomt med og iscenesette sider av seg selv, som har blitt effektivt undertrykket og skambelagt både av et tradisjonelt madonnakompleks og av enkelte former for feminisme. Og aller viktigst: Vi tror at det å ta stereotypene i egne hender og “spille” dem ut, har et større potensiale for å avmystifisere dem, enn det å forstørre deres betydning i et fiendebilde.

Dersom ikke dette synet er relevant i en diskusjon om feminisme, så vet ikke vi. Ottar ser ut til å ønske seg vetorett på hva som er egnet for debatt. Kvinnefronten og radiOrakel etterlyser en avklart og grensesettende politisk profil for Ladyfest. Vi vil minne om en av feminismens skarpeste teoretikere, Judith Butler, som en gang skrev essayet “Contingent Foundations”1: Skulle felles forståelse være en forutsetning for handling, ville det aller meste av felles aktiviteter stoppe opp. Det vi har behov for er en felles plattform, der ulike forståelser kommer sammen for et felles mål. Vi takker Ladyfest for arbeidet med å skape en slik plattform, og håper å se mange deltakere på introduksjonskurset i forbindelse med markering av Kvinnedagen hos oss 14.mars.

Lisa Gabrielsen og Ingvild Refsum driver Sometimes Pole Studio, Maria Bergren er danser

Advertisements